Runes runde

Bill Rønning, gammelordfører i Alstahaug, hevdet denne uka at Frimurerlosjen best kan sammenlignes med ei fagforening, eller et hvilket som helst mannskor. Det er med respekt å melde det største vås noen har lirt av seg på svært lang tid.

Det er mulig Bill Rønning ikke er alene, og at losjebrødrene har en generell oppfatning av at det de er med på best kan sammenlignes med å synge andrebass i mannskoret, eller å arbeide for solidaritet i ei fagforening. Det er i så fall urovekkende, og spørsmålet er ganske enkelt hvor bortreist det er mulig å bli. Jeg utfordrer Bill Rønning til å nevne en (1) fagforening i hele verden hvor alle stiller i kjole og hvitt ved festlige anledninger, og som har egenutvikling som erklært mål.

Når vi først er i gang kan Rønning i tillegg vennligst nevne ei fagforening, eller mannskor for den del, hvor man må anbefales av Gud vet hvor mange før man slipper gjennom nåløyet. Og der en sentral del av eksamensordningen er hemmelige ritualer som voktes strengere enn en middelaldersk jomfrus dyd. Et annet betimelig spørsmål er om frimurerne i Sandnessjøen har opprettet egen streikekasse og har arbeidet mot sosial dumping som prioritert oppgave. Jeg vil nødig virke kategorisk og absolutt, men tillater meg å tvile – både på streikekassen og kampen for rettferdighet.

De fleste mennesker er sosiale dyr og har behov for et sosialt nettverk. Mange får et slikt nettverk gjennom hobbyer og interesser. Rosedyrkere melder seg inn i hagelag og de tørste i vinklubber. De som er interessert i egenutvikling i kjole og hvitt med en gudelig overbygning, blir altså frimurere. Men som sagt, de melder seg ikke inn, de må bli anbefalt. De har i tillegg flotte navn på selskapsklubbene, det skal ingen ta fra dem. Det er schwung over St. Knud til den stigende Ørn (Brønnøysund), St. Michael til den gylne Stjerne (Mosjøen) og den særdeles proletære Eyvind til de syv Tinde (Sandnessjøen).

Bill Rønning har levert tidenes dårligste forklaring på hva frimurerne styrer med. Hans sammenligning med fagbevegelsen er dessuten en hån mot folk som arbeider for vanlige folks rettigheter i dette landet. Sannheten er trolig at Bill Rønning har en mistanke om at det å være sosialdemokratisk topptillitsmann ikke er forenlig med broderskapets ideologi.Deretter prøver han å kamuflere denne frontkollisjonen med visvas.
Andre har innsett konflikten og klokelig holdt seg unna.
Det burde også Rønning ha gjort.

En ilter 37-åring fra Troms har blitt dømt til 6000 kroner i bot og må dessuten betale 3000 i saksomkostninger etter å ha kalt to korporaler i militærpolitiet for «tyttebærpoliti». Det er Senja tingrett som har kommet fram til at det ikke bare er blåbær å assosiere den militære ordensmakt med tyttebær. Den samme tingrett er åpenbart helt uvitende om at rettsvesenet tidligere har kommet til at både tre- og hestkuker er god latin.

Rettsvesenet må være konsekvent og rettferdig, og avgjørelsene bør være i tråd med folks alminnelige rettsoppfatning. Denne dommen er tilsynelatende ingen av delene. Dersom den bare hadde dreid seg om tyttebær, hadde den tvert imot vært helt på jordet – alternativt inn i granskauen tåpelig.

Tirsdag gikk kortversjonen av historien landet rundt, og det ble trolig ristet på mangt et hode over tingrettens villfarelse. Hadde saken kun dreid seg om tyttebær hadde det vært all grunn til både å riste på hodet og klaske seg på lårene. Men det meste som later til å være for godt til å være sant, alternativt for idiotisk til å være helt sant, er nettopp det.

37-åringen fra Troms la nemlig for dagen en aggressiv og truende oppførsel da han ble stoppet av militærpolitiet. Det er både politiet og rettsvesenets oppgave å slå ned på slik oppførsel. Slik sett handler denne saken minst like mye om pressens egne unnlatelsessynder. Der vi farer med harelabb over vesentlige deler av totalbildet for å gjøre våre historier så oppsiktsvekkende og pirrende som mulig.

Slik sett er det ikke Senja tingrett, men pressen selv, som skulle vært satt i gapestokken. For å sammenligne tyttebær med hestkuker er mildt sagt på jordet, selv om det unektelig er litt morsomt.
Snakk om å gå i bæret.

OL-entusiastene i Tromsø trenger mange milliarder og kunstig åndedrett.
Tirsdag presenterte Nordlys sjokktallene som viser at arrangementet trenger en brutto statsgaranti på i alt 28,6 milliarder kroner. Det svimlende beløpet tok pusten fra alle som har drømt om et storslått Tromsø-OL i 2018.

Bare anleggsinvesteringene er beregnet til 3,7 milliarder kroner. Beløpet må sammenlignes med andre og like ubegripelige størrelser for å gi mening. Folk som har levd en stund husker overskridelsen på Mongstad på drøyt fire milliarder kroner. Beløpet gikk i sin tid inn i det norske språk som “en mong”. Nå vet vi at det går seks monger på en “tromsol”.

Anleggskostnaden på 3,7 milliarder kroner kunne bidratt til en sårt tiltrengt opprustning av nordnorsk idrett. Men da burde kronene vært brukt på en annen måte enn å legge til rette for større inntjening for internasjonal storkapital – hjertevennene til Gerhard Heiberg og de andre IOC-pampene. Tanken om å lage et folkelig Tromsø-OL er besnærende nok. Men særlig realistisk – hallo?

Problemet for OL-entusiastene i Tromsø er at de ikke klarer å skape et felles nordnorsk eierskap til et eventuelt arrangement i 2018. Selv om Tromsø er Nord-Norges hovedstad og alt det der, er det godt over 80 mil fra Fiplingdal til Tromsø etter humpete veier. Og minst tre ganger så langt i mentalitet. Et OL i Tromsø interesserer folk på Helgeland midt i ryggen. I Fiplingdal er de opptatt av å forlenge alpintrekket med et par hundre meter slik at de kommer helt til topps på Bæråsen.

En million, eller kanskje bare noen hundre tusen kroner, hadde vært et kjærkomment bidrag. Det hadde vært vel anvendte statskroner det.